Nye NSAB- regler fra 1. januar 2016

Nordisk Speditørforbunds Alminnelige Bestemmelser (NSAB) har eksistert siden 1919 og har gjennom årene vært gjenstand for regelmessige endringer, siste gang i 2000. Etter fem år med forhandlinger mellom de nordiske speditørforbundene og transportkjøpernes organisasjoner ble nye regler vedtatt 24. november i fjor.

Bakgrunnen for nye forhandlinger var så vel behovet for en modernisering av regelverket, som ønske om konkrete avklaringer i forhold til bestemmelser hvor det etter hvert har oppstått uklarheter og uenighet. Jeg skal i det følgende kort redegjøre for de viktigste punktene:

Anvendelsesområdet

Det ble foreslått å endre § 1 til kun og eksklusivt å gjelde for medlemmer av Nordisk Speditørforbund. Det ville vært uheldige, fordi NSAB gjennom rettspraksis (spesielt i Norge), er godkjent som bransjesedvane og ”agreed document”- med den følge at reglene i NSAB legges til grunn uavhengig av hvorvidt partene har vist til bestemmelsene eller ikke og uavhengig av medlemskap i Nordisk Speditørforbund eller tilsluttede organisasjoner. Gjeldende rettspraksis har dermed skapt kontraktsrettslig forutsigbarhet og man antok at en eksklusivitetsbestemmelse ville skape en usikker rettstilstand rundt NSAB som bransjesedvane og dessuten medføre en økning i antall tvistesaker. På denne bakgrunn ble teksten i NSAB 2015 tillagt en unntaksbestemmelse, som førte til at partene i Norge: NHO/Norsk Industri og NHO LT gjennom skriftlig merknad ble enige om at NSAB § 1 skal praktiseres som tidligere.

Nettverksbestemmelsen

Bestemmelsen er ikke endret i sitt innhold, men er flyttet. Det er lovteknisk mer korrekt med flytting til § 2, idet NSABs anvendelsesområde som kjent begrenses, ved at ansvarsbestemmelsene ikke kommer til anvendelse hvis avtale er truffet om en bestemt transportmåte (f.eks. bil, båt, jernbane eller fly) eller hvis det bevises at tap, manko, skade eller forsinkelse skjer mens godset transporteres med et bestemt transportmiddel. I så fall gjelder ved avvik ansvarsreglene i nasjonal lovgivning og allment forekommende og godtatte transportvilkår for angjeldende transportmåte.

Speditøroppdraget

Bestemmelsen (§ 3) er betydelig endret i forhold til NSAB 2000, men er atskillig klarere og mer konsis. I punkt A er gjort en del nødvendig tilføyelser av oppgaver en moderne speditøravtale kan inneholde, f.eks. stevedoring, 3. og 4. parts logistikk og supply chain.

Begrepet transportør er i tillegg skiftet ut med kontraktspart. Endringen var nødvendig (og mer juridisk korrekt), på grunn av de mange tilleggsoppgavene en speditør etter hvert har fått, – og som ikke var naturlig å rubrisere som transportøroppgaver, men som ansvarsmessig må behandles på samme måte. Beskrivelsen av når en speditør må ansees som en formidler (pkt. C) gjør at skillet mellom speditøren som kontraktspart og formidler er blitt atskillig mer klargjørende. Dersom speditør heretter skal bli å betrakte om formidler, kreves nemlig at han spesifiserer overfor oppdragsgiver at tjenesten gjen nom føres kun som formidler. Som formidler er speditøren ikke ansvarlig for andre enn egne ansatte.

Utførelsen av oppdraget

Nytt tillegg i § 5, fjerde ledd, klargjør ansvaret for lasting og lossing/stuing og sikring av gods i overenstemmelse med dagens forståelse av reglene. Tillegget om elektroniske dokumenter i annet ledd er også nyttig og klargjørende. Utfordringen vil imidlertid som i dag være de tilfelle hvor det ikke finnes noen form for avtale overhodet. Videre medfører nå også grov uaktsomhet fra speditør og ansatt hos speditør, bortfall av speditørs rett til å påberope seg bestemmelser som utelukker eller reduserer hans ansvar (§ 6). Speditør og ansatte hos ham kan dermed ikke lenger handle grovt uaktsomt og slippe unna med et begrenset erstatningsansvar for skadet gods. For undertransportører kreves fremdeles forsett. Merk ellers bestemmelsens tredje ledd, der det fremgår at speditør ikke uten videre blir å anse som grovt uaktsom, selv om de nøyaktige omstendigheter som førte til tap, skade, manko eller forsinkelse ikke kan påvises.

Konfidensialitet og informasjonssikkerhet

Dette er en ny og gjensidig forpliktende bestemmelse (§ 13). Vær oppmerksom på at i siste ledd gjøres konfidensialiteten gjeldende også etter terminering av kontrakten mellom partene.

Speditørens ansvar som kontraktspart

I § 16 er det tatt inn et nytt punkt g) som gir bortfall av speditørens ansvar ved ”bruk av åpent transportutstyr hvor dette er vanlig eller avtalt”. Dette er for øvrig til en viss grad korresponderende med reglene i vegfraktloven av 1974 § 29 punkt a).

Reglene om erstatningsberegningen i § 17 er uendret, men med et viktig tillegg av en bisetning om at det er oppdragsgiveren som må bevise at godset ikke har en restverdi. Tillegget kan være vanskelig å forstå, men var det kompromisset som skulle til for at speditørene kunne akseptere at § 19 i NSAB 2000 utgikk. For transportkjøpere, spesielt innen næringsmiddelindustrien og i forbindelse med merkevarer, har det lenge vært sterk motstand mot at eiendomsretten til gods som speditøren har erstattet fullt ut, forbeholdsløst tilfaller ham etter denne bestemmelsen. Partene i Norge: NHO/Norsk Industri og NHO LT har skriftlig formulert en fellesuttalelse for å klargjøre bestemmelsen, der det bl. a heter: ”Restverdi kan en vare ha etter NSAB, paragraf 18, som omhandler skade på gods. Ved uenighet om restverdien har oppdragsgiver bevisbyrden. I slike situasjoner anbefales bruk av uavhengig takstmann, som begge parter kan gi kommentarer til. En slik takst binder dog ingen av partene.”

Artikkelen er publisert i Moderne Transport mars 2016.