Vindsubsidier med mer effekt

Norge kan få mer vindkraft for mye mindre støtte enn med elsertifikatene

Energy Alert

Kontakt:

Norge og Sverige har i dag et felles støtteregime med el-sertifikater for utbygging av vindkraft og annen fornybar. Utbyggere får inntekter både fra salg av strøm og fra el-sertifikater de 15 først årene. Problemet er imidlertid at disse inntektene er usikre, de varierer med markedsprisen. Utbyggerne, deres investorer og långivere kan derfor ikke ta i betraktning forventede inntekter fullt ut. De må ta høyde for at markedsprisen kan falle under forventet. Det får den konsekvens at investorene øker sine avkastningskrav og långiverne øker sin lånemargin.

Storbritannia hadde i 2014 en reform av energimarkedet, hvor el-sertifikater (Renewable Obligation Certificate) ble erstattet med såkalte differansekontrakter (Contract for Difference "CfD"). Jeg var selv involvert i denne omleggingen, da jeg ledet det juridiske arbeidet med å fremforhandle den første versjonen av differansekontakten med engelske myndigheter på vegne av Dudgeon Offshore Wind Ltd (driftet av min tidligere arbeidsgiver Statoil ASA). En av hoveddriverne bak omleggingen fra engelske myndigheters side var å få ned støttenivået til fornybare prosjekter. I så måte er omleggingen allerede etter 3 år en utvilsom suksess.


Differansekontrakt

  • Storbritannia la i 2013-14 om fra el-sertifikater (Renewable Obligation Certificate) til såkalte differansekontrakter (Contract for Difference "CfD")
  • Differansekontrakten går i korthet ut på at kraftprodusenten får utbetalt differansen mellom en kontraktsfestet pris "strike price" og markedsprisen til enhver tid (i henhold til en avtalt indeks for day-ahead pris - ofte kalt "referanseprisen")
  • Dersom referanseprisen overstiger den kontraktsfestet prisen, må kraftprodusenten tilbakebetale differansen
  • Kontrakten inngås ca. et år før investeringsbeslutning og varer i 15 år etter produksjonsstart, slik at investorer og långivere kan legge et trygt og langsiktig inntektsnivå til grunn. Støtteregimet finansieres ved at kostnadene lempes over på forbrukerne gjennom et tilleggselement på strømprisen

Det er to elementer som bidrar til dette. For det første må utviklerne konkurrere om differansekontrakten i en budrunde. Lavest kontraktspris vinner.

I tillegg er differansekontrakten utformet slik at den gir rett til en avtalt fastpris og inntektsnivået blir derfor sikret. Investorene kan da senke sine avkastningskrav og bankene sine lånemarginer. Dette poenget er helt vesentlig! Med forutsigbare og sikrede inntekter kan investorer og banker realisere prosjekter for færre støttekroner.

Våre klienter formidler at den fremtidige verdien av el-sertifikatene nå er svært usikker. Bankene kan ta hensyn til inntekten dersom markedet er villig til å tilby sikring ("hedging" gjennom Nasdaq). Tidligere var det mulig å få inntil 7 års sikring i markedet men nå tilbys det visstnok kun 3 års kontrakter. Utover dette legger bankene angivelig til grunn "0" i verdi. Litt forenklet betyr det at investorene og långiverne ikke tar hensyn til mulige inntekter fra el-sertifikatene når de fatter sine investeringsbeslutninger. Inntektene herfra blir kun vurdert som en oppsidemulighet.

Dersom norske og svenske støttekroner hadde gitt et trygt inntektsnivå, kunne færre støttekroner utløst de samme investeringene. Nå må forbrukere kjøpe elsertifikater for et mye høyere beløp enn det vindkraftutviklere kan ta i betraktning ved investeringsbeslutning. Det som foregår, er sløsing med støttekroner.

Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv, 23.02.17.